Blåmandag

Noen ganger blir dagen et helvete. Ingen ting går som det skal, og de minste bagateller kan få deg til å se rødt. Akkurat en sånn dag hadde jeg sist mandag.
       Det begynte allerede søndag kveld. Jeg sjekket om jeg hadde noen lekser, og det hadde jeg. Jeg skulle levere en stor oppgave dagen etter (mandag), men jeg hadde ikke ork nok til å gjøre den, og jeg sa til meg selv at jeg skulle gjøre den dagen etter, i engelsktimen. Det var ingen god idé... Jeg blir fort stresset når jeg føler at ikke alt går som det skal, og jeg leverte en elendig kopi.
      Men verre skulle den enda bli, for vi hadde en franskprøve dagen etter, som jeg allerede hadde begynt å engste meg for. Den handlet om temaene Jacques Prévert og Surrealismen, og jeg lå nok litt på etterskudd på den fronten.
       I gymen gikk det ikke bedre, og for første gang tapte jeg i volleyball. Jeg var ildsint da jeg gikk i dusjen, og jeg hadde bare lyst til å dra hjem.




Nå føles alt mye bedre, og jeg er på stø kurs mot påskeferie!


Hilsen Ole Tobias, franskprøven gikk bra

Annecy, Theater og AFShelg

Vakker fasade i Annecy

Da var det en uke siden sist vi så hverandre, men denne gangen skal jeg ikke gjøre min sedvanlige oppsummering av uka. I stedet skal jeg reskt fortelle om tre henleser som har funnet sted i løpet av denne uka og forrige uke.
      Aller først skal jeg fortelle list fra min utflukt til Annecy, sammen med vertsfamilien. Akkurat denne hendelsen er det en liten stund siden, men jeg glemte å skrive om den i forrige innlegg.
      Vi besøkte broren til Agnes og hans kone, som for øyeblikket har et brukket bein stakkar. Vi har tidligere besøkt dem ved en anledning, men da besøkte vi ikke byen, og spiste bare middag hos François og co. Denne gangen var det derimot duket for en real tur rundt i byen, og jeg fikk sett på en vakker innsjø, et gammelt slott og et kjempekjent middelalderfengsel. Jeg likte byen godt, selv om den ligner ganske mye på Aix-les-Bains. Annecy er kjent for å være en rik by, og det la man fort merke til. Området rundt innsjøen var liksom litt mer plettfritt enn i Aix, og alt virket litt dyrere. Veldig hyggelig å besøke slike steder.

Det meget kjente fengselet i Annecy

      Jeg forstår fransk veldig godt. Jeg vil nesten gå så langt å si at jeg er trespråklig. Allikevel oppstår det problemer når jeg skal se på en to timer lang theaterforestilling, på veldig avansert fransk. Forestillingen var dessutten så vanskelig å forstå at selv franskmennene slet, det var det fransklærern min sa til meg etterpå. Stykket handlet om sexualitet og ungdom, samt livet og døden. Jeg likte veldig godt mye at det stykket innehold, selv om jeg syns det hele var satt opp på en merkelig måte.

    Da var det klart for ukas største høydepunkt, og det er vel ingen overraskelse at den var afs-helegen som stakk av med seiren. Den hadde følgene organisering: Først skulle vi tilbringe en dag i Rhône-Alpes' største by Lyon, og deretter skulle vi sove i Anjou. Jeg sto opp tidlig lørdag morgen for å ta toget. Etter en time, og ny rekord i fruit ninja var jeg i Lyon. Jeg var den aller første annkommende, men jeg hadde helt glemt hvor vi skulle møte opp, så jeg vandret litt rundt på togstasjonen og kjøpte meg en hamburger før jeg fant det avtalte møtestedet.
          Når det gjelder selve opplegget for dagen, vil jeg nok kalle det heller labert. Vi tilbragte flere timer inne på et middelmådig filmmuseum, enda det var strålende sol ute, og etterpå ble det nokså mye venting. Vi fikk allikevel tid til å besøke noen gamle romerske ruiner (jeg var helt i ekstase) og den kjente katedralen som rager over Lyon.
        De aller fleste afserne fra regionen dro hjem etter denne dagen i Lyon, for resten av helgen var nemlig ikke obligatorisk og mange hadde vel noe å gjøre hjemme hos seg selv. Av de omtrendt tertti utvekslingsstudentene i regionen, var vi vel en femten stykker, kanskje litt mindre. Vi hadde det veldig koselig og spiste god mat, og jeg ble hes og litt svimmel av å måtte sankke tre forskjellige språk på én kveld.

Flott utsyn over Lyon

Det var alt for denne gang, jeg er lei meg for at innleggene kommer litt mer spredt nå, men jeg skal prøve å få orden i sakene. PS, tusen takk til mamma og pappa for påskeegg, selv om jeg prøver å kutte ned på sjokolanden!

Uke 10 og 11

Hverdagen blir mindre monoton nå som våren er her. Jeg har det bare bedre og bedre, og jeg tror mange andre afsere deler den følelsen. Jeg skal her i dette innlegget oppsummere ikke én, men to uker av mitt liv så langt, og jeg skal prøve å gjøre innleggene litt kortere, noe jeg tror er bare bra. Jeg har i tillegg fått forespørsel om å skrive litt mindre og praktfulle begivenheter og heller fokusere på hverdagslivet her i Aix-les-Bains, og det gjør jeg gjerne.
        Det begynner å bli en stund siden sist jeg la inn et innlegg her på blogspot.com, og det beklager jeg. Jeg har hatt mye å gjøre, også har jeg nok ligget litt på latsiden også når det gjelder bloggen. Uke ti, altså begynnelsen av mars, husker jeg ikke så veldig mye av. Vi hadde stadig besøk av to sprudlene jenter i familien, skjønt de gikk hvert til sitt allerede på tirsdag i uke 10. Laetitia, min eldste vertssøster, feiret bursdagen sin sammen med familien, og da ble det jo selvfølgelig kake på alle mann! Dagen etter dro hun og Carolle (kusine) hendholdsvis til Belfort og Paris. Resten av uka gikk ellers ganske rolig for seg, med unntak av noen prøver her og der. Været var upåklagelig, det var tjue grader hver dag, og jeg tilbragte mye tid ute.

Det eneste bildet jeg har fra disse to ukene.... Men det var en veldig hyggelig brursdag i hvertfall!

     Uke 11 fulgte samme mal som uka før, i hvert fall da gjaldt været. Jeg spilte en del volleyball sammen med Mateus, den brasilianske utveksligsstudeneten, og selv om han er mye bedre enn meg, fikk vi allikevel til noen gode ballutvekslinger. Ellers tok jeg opp leksegjøringen etter å ha ligget litt på latsiden i det siste. Jeg har dessuten klippet håret. Jeg hadde fått nok av halvlangt, udandert hår, som hang og slang hver gang jeg tok meg en løpertur.
         Uka ble også preget av det faktum at det var min vertssøsters siste uke sammen med familien. Hun hadde for lengesiden bestemt at hun ville dra på utveksling ett år til Japan, og nå var tiden kommet. Det ble mye pakking, og jeg kjente meg ikke så fint lite igjen i situasjonen Chloé var midt oppe i. I dag, søndag 18. mars, sa vi farvel, og hun tok toget til Paris, hvor hun skal fly til Tokyo om noen dager. Jeg ønsker henne av hele mitt hjerte lykke til!

Kort innlegg, det blir kanskje lengre neste gang, hilsen Ole Tobias!

Uke 9

Da var det tid for å legge vekk ski og ta fram skolebøkene igjen. Med hele to uker vinterferie var jeg helt klar for dette. Hele uka skulle vi dessuten ha besøk av min eldre vertssøster, som studerer i Belfort helt nord i Frankrike, og har liten tid til familien.
      Første dag etter vinterferien fikk jeg meg en aldri så liten skuffelse. Jeg fikk en 13,5 matte, min dårligste karakter i faget så langt. Resultatet kom riktignok på et tema jeg ikke helt hadde forstått, og det er ingen krisesykiatri på meg ennå. Vi spilte volleyball i gymmen, og jeg spiller helddigvis sammen med en brasilianer, som gjør sitt beste for å kompensere for mitt nesten tragiske nivå i denne sporten. Ellers var det en rolig mandag, og jeg øvde litt til en økonomiprøve og gjorde ellers ikke stort etter å ha kommet hjem.
       Laetita (vertssøster) annkom huset på mandag, og ble hele uka, helt mot slutten av uka kom også Carole (vertskusine). Begge hadde med seg godt humør og småsykdommer. Skoleuka gitt ellers sin vandte gang, uten at så mye annet enn godt vær er verdt å nevne.
      Helgen ble mye mer spennende. Vi hadde som sagt fått besøk av to sprudlene jenter. Disse bidro godt til helgens begivenheter.

Bror og søster på trugeutflukt, klokka er ni på kvelden!

      Den første av disse begivenhetene kom fredag kveld. Da var det duket for en nattutflukt på truger, som skulle følges opp av et restaurantbesøk. Det syns jeg var et hyggelig opplegg, og selv om turen ble noe kort etter min mening, syns jeg absolutt at turen var verdt innvesteringen, selv om jeg ikke har oversikt over beløpet som skiftet eier.... Siden det var mørkt, og siden truger er en smart, men klønete oppfinnelse, falt vi mange ganger, og noen i gruppa, -ja det var er organisert utflukt med omtrendt tretti deltakere, - falt i bekker og mindre pytter og ble klissvåte.
      Lørdag gikk vi en fin skitur på formiddagen, med strålende sol, skjønt litt våt og dårlig snø. Vi gikk vel en god mil, og etterpå spiste vi en varm lunsj. Jeg hadde også blitt innvitert på en fest, og det syntes jo jeg var veldig hyggelig. Det har ikke blitt så mange av dem ennå, og det var deilig å få kommet seg ut av boligen på kvelden.
     Jeg røyker ikke, og det er, for å si det mildt, uvanlig på franske fester. Jeg tror sånn omtrendt nitti prosent av alle på festen røyket minst ti sigaretter, og mange av dem sikkert mer. Jeg hadde det allikevel hyggelig, og jeg fikk jo på et vis styrket min sosiale kapital, som sosiologilærern min ville sagt det.
      Siste dag i uka er søndag, og den skal jeg fortelle om nå. Jeg våknet sent til meg og være, og jeg spiste en god frokost sammen med Carole, som osgå hadde vært på festen, men kun for å være "barman", og vi hadde syklet hjem sammen etter festen, sånn i totida. Manuel innsiterte på at vi skulle ta en utflukt på truger igjen, og Carole og jeg gikk motvilllig med på det. Det viste seg at denne lille utflukten skulle ta nærmere tre timer, mye lenger enn det vi hadde trodd, og Carole seg sammen i bilsetet på vei hjem, fullstendig utslitt. Vi kompenserte for dette ved å dra på restaurant på kvelden, og jeg spiste en nydelig tartiflette og smakte på fransk ostefondy.

Vel.... 

Carole... majestetisk

Truger er ikke min favorittaktivitet, men det er veldig hyggelig

på restaurantbesøk, søndag 3. mars 

Håper alle dere der hjemme har det fint, jeg hilser alle, og kommer snart med nye innlegg!

Vinterferien uke 7 og 8

Djevelhornene, fra Valmenier i Savoie sør i Frankrike

Jeg håper alle dere der hjemme i Norge har hatt en super vinterferie. Det har i hvertfall jeg, og i dette innlegget skal jeg fortelle om strålende fjellsol, hvit snø og franske skistasjoners overlegenhet!

          Men la oss allikevel begynne med begynnelsen. Lærern sa, "la det bli vinterferie, og vinterferie ble det." Den første uka ble tilbragt hjemme, ja vi har nemlig TO uker vinterferie her i Frankrike. Jeg hadde sagt til meg selv før vinterferien startet at jeg skulle gjøre alle leksene mine den første uka, og jeg skulle øve masse til økonomiprøven, som skulle finne sted rett etter skolerestarten. Slik ble det ikke. Jeg var riktignok ikke innesittende den første uka, men utenom de hyppige joggeturene var det nok ikke mye som foregikk nei. Jeg leste nesten ferdig Harry Potter 5, den franske versjonen er på over tusen sider, og jeg la inn mange innlegg i bloggen min. Ellers var det omtrendt absolutt ingen ting som skjedde, men jeg syntes egentlig det var deilig å ikke gjøre noe som helst. Jeg fikk jo som sagt, ikke gjort leskene den første uka, og i ettertid angrer jeg, som man alltid gjør. Etterpåklokskap er vanskelig å forutse. 

          Da var vi ferdig med den litt tørre og kjedelige forretten, og nå skal jeg servere den deilige hovedretten, bestående av ski, snø og fransk fjellsol, med muligheter for en aldri så liten dessert. 

Lørdag morgen dro jeg ikke på klatring. For det første stopper all organisert idrett under feriene, og for det andre hadde jeg ikke hatt tid til å dra dit. Ganske tidlig fikk vi stappet bilen full av all slags skiutstyr og mat, og vi satte kursen for Valmenier 1800, som ligger noen timer nord for familieressidensen. Vi skulle til en høytliggende skistasjon med veldig mange løypemuligheter, og vi gledet oss veldig og håpet på godvær. 

        Det kan forresten nevnes at vi dro sammen med Anne, min "vertstante" og søster til vertsfar, og hennes to barn Alex og Esthel. Alex er femten år, og han kommer jeg veldig godt overrens med. Vi har mye til felles, og selv om jeg merker at det er en liten aldersforskjell, mener jeg han er en veldig reflektert person for sin alder. Esthel er veldig forskjellig fra ham, og hun er stille som graven, sier nærmest ingen ting, og når hun først sier noe, handler det stort sett om mat hun ikke liker. Allikevel en søt jente, og det finnes ikke vondt i henne. Anne er søstern til Manuel, vertsfaren min. Etter min mening er også disse to individene svært forskjellige. Anne er en mye mindre belærende person, og hun virker veldig interressert i å lytte til andre, mens Manuel er mer en person som liker å snakke selv. Vi skulle ikke til samme skistasjon, og vi skulle ikke stå på ski sammen, men vi kjørte sammen nesten hele veien allikevel.

         Vi hadde leid en liten leilighet nær skistasjonen, der det var TV, to bad og hele pakka, og jeg tror alle var veldig fornøyde med stedet. Første dagen var det tåke, ordentlig holmenkolltåke (for de av dere som eier kjennskap til denne typen tåke), og det var overhode ikke morsomt å stå på ski. Jeg dreit meg ut skikkelig også en gang, da jeg ikke klarte å komme meg på stolheisen før det automatiske lukkemekanismen trådde i kraft, og jeg passerte under den og måtte tåle rikelig med kjeft fra en ikke veldig entusiastisk heisevakt. Det hele var vel egentlig mest til å le av, og det gjorde vi vel alle også. Jeg var forkjølet i starten av uka, og jeg la meg veldig tidlig de to første dagene, selv om jeg sov i stua, og folk fortsatte å se på TV. 

Nevnte jeg paradis?

          Andre dagen kunne man like gjerne ha satt på "Ved morgengry" av Edvard Grieg, for det var ikke en sky på himmelen, og den franske fjellheimen viste seg i all sin prakt. Jeg leste litt på senga, spiste frokost og ventet på at de andre skulle stå opp og komme seg i hakk slik at vi kunne stå på ski. Vi kom oss vel ut sånn ved halvellevetida, og vi kjøpte dagskort for hele det gedigne skianlegget. Vi brukte det veldig godt, og jeg nøt både godværet og sammværet. Det enste negative ved denne dagen var at en helt ukjent mann absolutt skulle komme seg på skiheisen i aller siste sekund, og skadet Agnes'(vertsmor) bein som allerde hadde blitt svekket av en gammel bilulykke. Hun måtte gi seg for dagen, flere dager faktisk. Noe av det jeg likte veldig godt ved Valmenier, var kvelsoppleggene. Det var alltid ett eller annet arragert på kveldene, og selv og noen ting var mer morsomme enn andre, koste vi oss veldig, nesten hver kveld. Denne kvelden var det duket for et lite barneshow, samt en quiz om Savoie.

         Neste dag ( tirdag) fulgte samme mal. Vi stod opp litt sent etter min smak, men vi fikk med oss mer enn seks timer ski fra denne dagen. Jeg fikk litt farge, men hadde smurt meg godt inn og ble ikke brent, i motsetning til Manuel, som ble godt brent i ansiktet. Utpå kvelden var det tid for diverse sketsjer. Jeg syns ikke de var veldig morsomme, men jeg lo innimellom allikevel. 

        På onsdag hadde Loïc (lillebror) og jeg bestemt oss for å dra ut tidlig. Vi stod opp sånn i åttetida, og skyndte oss deretter ut i løypa for å være der da det åpnet. Vi tok første tur med stolheisen klokka ni, og vi fortsatte å sta på ski ut dagen. Denne dagen ble kalt "Mardi gras", som betyr fet tirdag, og er vanligvis dagen for karnaval i Frankrike. Selv om det ikke på noen måte kan sammenliknes med det vi ser i Rio hvert år, var det allikevel mange flotte hatter og artige kostumer i løypa. Det begynte å bli varmere også, og jeg fant fort ut at det å ta på seg en ulltrøye og en flis over den igjen, bare var å legge fra seg med en gang. 

       Tordag og fredag ble likedan, og jeg fortsatte å kose meg, skjønt jeg var litt lei av ski allerede. 

Fredag kveld var det klart for hjemmreise, men vi spiste på restaurant likevel. Måltidet ble delt med Anne og barna, og vi ble servert svært store porsjoner mat. Samtaleemnet rundt bordet var selvsagt dagene med ski og hvordan de hadde vært. 

       Siste helgen før skolestart skulle egentlig konsekreres til leksegjøring, men det ble ikke gjort denne gangen heller. Jeg dro på løpetur med Alex på lørdag, og konstaterte fornøyd at jeg er i mye bedre form enn han. Søndag var det duket for en aldri så liten skitur, eller retteresagt en veldig liten skitur, med veldig lavt tempo. Alex er halvt engelsk, og den engelske blodet er svært lett å bemerke seg når han går på ski. Han ser ut som en kryssning mellom en forvirret kråke og en fisk skylt på land der han stavrer seg framover i løypa. Underholdene er det, men det er ikke snakk om noe "chronoboost" her, og av telefonen fikk jeg de deprimerende fakta at vi hadde gått snaue ti kilometer på to og en halv time. 

        Vi avsluttet vinterferien med å spille poker og et brettspill, jeg tapte i begge deler. 

Sola skinner!

Håper alle dere der hjemme har hatt en helt fantastisk gjennopplivende vinterferie, så sees vi om drøye fire måneder! 

PS: Neste innlegg blir om forskjeller på det franske og norske samfunn!

2469? haha, norske fjell er så wannabees, og ikke le av hjelmen, sikkerhet først!

Oter hilser alle, à bientôt

Uke 6

Tirsdag 14.02.12
Jeg har bestemt meg for at i tillegg til de store monsterinnleggene jeg kommer med innimellom, skal jeg også prøve å få til en oppsummering av tilværelsen hver uke.

         Forrige uke var siste uke før vinterferien! Yey! Nå er det to uker skolefri og for øyeblikket koser jeg meg med å vekselvis gjøre ingenting og å lese i Harry Potter. Det er fortsatt kaldt, men det begynner så smått å tine her nede, og snart er vel snøen borte, sammen med den vakre isen som har dekket Elver og bekker i Aix-les-Bains i to uker. 

         Som sagt var forrige uke siste uke før vinterferien, og første semester var over. Jeg fikk tredjebeste snitt i klassen (13,3), og jeg fikk gratulasjoner fra samtlige lærere. Ellers var den er forholdsvis rolig uke, og veldig lite ble gjort utenom å sløve rundt. Jeg hadde en matteprøve på fredag, som gikk veldig bra, og jeg tror jeg kommer til å fortsette med å få stadig bedre resultater på prøvene som kommer. 

         For å følge kronologien i uka sånn  nogenlunde, fortsetter jeg nå med å fortelle fra mandagen. Det var på denne mandagen at vi fikk tilbake prøveresultatene på "Bac-blanc" altså prøveeksamen. På min kopi var det makert 10,5, med en stor ring rundt, hvilket betydde at jeg hadde fått min første ståkrarakter i fransk. Det var jo egentlig bare det som manglet for å gjøre karakterkortet komplett, og nå hadde jeg klart det. Jeg hadde fått kun tretten skrivefeil, noe som er mindre enn det jeg får på de fleste norskprøver, og jeg hadde færre feil enn størsteparten av klassen. 

        Tirsdag ble rett og slett bare en svært tung dag, med fire timer geografi og to timer fransk. Jeg tilbragte vel halvparten av tiden på skolen i sovende tilstand, for det er helt utrolig hvor fort du blir sliten av å konsentrere deg om hva lærern har å si om Molières spiritistiske undertone, og hva klærne som Alceste har på seg har å si for menneskets tilværelse. Dagens mosjon skulle selvsagt gjennomføres, selv om jeg kom hjem klokke ti på halv seks, og jeg løp lenge og vel oppe i alpeskogen. 

        Onsdag gikk stort sett med til å gjøre ingenting, bortsett fra litt spredt øving til matteprøven, som hadde skulle finne sted to dager etterpå. 

         Torsdagen derimot, ble en fargerik forandring i en ellers litt grå hverdag, bokstavelig talt. Det var nemlig duket for skolens karneval, og selv om jeg ikke hadde tatt på meg noe spessielt fancy, var det mange andre som hadde tatt seg bryet med å gjøre det. Det ble, som en kan tenke seg, ingen optimal arbeidsdag. Lærerne måtte flere ganger roe ned elevene, og de fleste timene gikk med til å klargjøre hva vi IKKE hadde lov til å gjøre under karnevalet. Overrakende nok hadde heller ikke skolens utvekslingselev fra Brasil dresset seg opp, og jeg fikk bekreftet at ofte er stereotyper kun stereotyper. 

         Helgen fant sin plass i hverdagen, den også. Neida, den var faktisk opprikstvekkende hendelsesrik, og innehold blant annet skigåing i minus 15, lunsj hos bestefar og kino med en brasilianer (ikke en jente, dette var en "Man date". Jeg så fredag en film sammen med Mateus, en brasilianer som er i Aix i ett år med Rottary. Han er den personen jeg tror jeg har mest til felles med på skolen, og siden ingen av oss hadde planer for kvelden, tok vi likegjerne en tur på den lokale kinoen, praktisk talt nede i gata. Vi så "La verité si je mens 3", en helt OK film, heldigvis fransk, jeg kan ikke utstå dubbete filmer. Lørdagen spiste vi lunsj hos vertsbestefar (vet ikke om det går ann å si det engang) og vertsbestemor. Vi ble servert en deilig kjøttgryte med poteter og spinnat, og jeg spiste meg mett før jeg falt i søvn (jeg hadde lagt meg sent kvelden før) på barnerommet rundt klokka to på ettermiddagen, og var ør da jeg våknet. 

          Jeg ser at jeg har vært litt for kronologisk, og ordnet avsnittene mine på en veldig forutsigbar og kjedelig måte, så jeg fortsetter med det. På søndag ble jeg innvittert til å gå på ski med noen venner av vertsfamilien min. Neida, ingen andre familiemedlemmer ble med, de mente det var alt for kaldt. Dermed ble det bare meg og dem, det vil si Xavier, Elisabeth og Bernabé. Men hadde jeg trodd at dette skulle bli litt ukomfotabelt, med mye smalltalk, så tok jeg feil. Vi snakket i vei om alt mulig, og vi snakket så åpent at tilfeldige forbipasserende lett kunne ha trodd at vi var en og samme familie (gitt at de ikke så nærmere etter for å merke seg store utseendeforskjeller). Vi spiste lunsj sammen, og vi sankket livlig om turen de hadde tatt til Argentina for å besøke sønnen sin, som er på en eller annen slags utveksling mellom universiteter. 

                        Det var alt for denne gang, mitt neste innlegg blir om det å leve som en franskmann, forskjeller mellom det franske og norske samfunn osv.

Ha en fortsatt veldig fin vinter, jeg benytter også anledningen til å ønske alle en god valentinsdag, ja for de som er opptatt av denne latterlige komersielle dagen. Hilsen Ole T

          

Status

Det forrige innlegget mitt var litt uoversiktlig og klønete, og det beklager jeg meget for. I dette inlegget skal jeg fortelle litt om tiden min etter jul, også skal jeg selvfølgelig legge ved bilder!

       Etter jul har jeg vel egentlig gått inn i en slags "svevemodus", som vil si at ikke veldig mye skjer, men at tiden fortsatt går veldig fort. At tiden går fort har vel egentlig vært stikkordet for hele dette året, men det kjennes som om jeg er på en tredemølle som aksellererer hele tiden. 

      En ting som har gått veldig bra etter jul, er fransken. Med det mener jeg faget fransk, for selv om jeg stadig øker nivået mitt i fransk, så er jeg aller mest fornøyd med å ha fått en ståkarakter på fransk prøveeksamen (10,5/20). 

      Jeg prøver å holde meg i form, og jeg bestemte meg tidlig i januar for å begynne å jogge hver dag, og det forsettet har jeg bare jukset på to ganger, og de to dagene var jeg så sliten at jeg sovnet sånn i nitida. Det gjør veldig godt for kroppen, og jeg merker allerede at jeg kan løpe både lenger og fortere, mens jeg samtidig blir mindre og mindre sliten. 

      Leksegjøring blir det imidlertid mindre og mindre av. Dette syldes mange årsaker, men først og fremst har det vært en drastisk nedgang i mengden av lekser som faktisk blir gitt. Jeg må vel også innrømme at jeg ligger mer og mer på latsida etter hvert som det blir lettere og lettere å følge med i timene. Men jeg leser fortsatt en god del, og fransken blir merkbart bedre for hver dag som går. 

Fra middag hos "fetter og kusine"

       Jeg la nettopp inn et innlegg om venner, men jeg kan jo bare legge til her at på vennefronten går det fordholdsvis bra, selv om jeg ennå foretrekker norsk ungdum framfor fransk. Det er ikke mange festene på fredagskvelden, men jeg har stadig hyggelige kvelder sammen med en fast vennegjeng. For dette med gjenger og klikker er nesten enda mer vanlig enn i Norge, det er nermest en norm her, og det er ikke snakk om å trenge seg inn på de andre når de gjør "vennegjenggreiene" sine.
     Det er vinter her i Aix-les-Bains, og med det mener jeg at det er kaldt, veldig kaldt. Temperaturer nede i minus 15 har vært hverdagskost siden forrige uke, og på grunn av franskmenns manglende iver til å varme opp i huset, er det ikke stor forskjell på ute og inne. En positiv følge av dette, er at jeg har fått sjangsen til å bruke skinnhanskene jeg fikk til jul, og jeg konkludrer med at de er varme, og veldig stilfulle. Man skulle kanskje tro at det ble mye skigåing med all denne snøen, men det er overhodet ikke tilfellet, vi sluttet med skigåinga da temperaturen falt, og vi sitter stort sett foran peisen på søndagene. Forøvrig har jeg gått på truger for første gang i mitt liv. Det ble en heller langsom affære, men det var veldig hyggelig, og man får virkelig se naturen på en annen måte enn når man går på ski.

På trugetur med familien.

     Elers var det nettopp en AFS-weekend, og det var supert å se igjen alle venne mine fra forskjellige deler av verden. Til uka er det dessutten vinerferie, og selv om det virker på meg som om juleferien var over i går, skal det bli deilig å slappe av og stå på ski. Ja, jeg skal ta en uke til i alpene. Vi har leid en hytte oppe i fjellheimen, og der skal vi tilbringe en hel uke med ski, samvær og morro.
      Jeg har nå passert halvveis i dette AFS-året, og det er svært underlig å tenke  på at jeg allerede har tilbrakt fem måneder i et helt fremmed land, og hvor godt jeg har tilpasset meg. Jeg føler meg nittini prosent som en del av det franke samfunn, og når jeg støter på franskmenn i gata og sier bonjour, spør de meg ikke lenger om hvor jeg er fra. Det begynner mer og mer å gå opp for meg at det kommer til å måtte foregå en readapsjon når jeg kommer hjem igjen, for jeg kjenner at jeg allerede har glemt mange av de norske væremåtene, ja til og med det norske språket har jeg tendenser til å glemme.

Prøver truger for første gang!

         Tilværelsen her i Frankrike er god, og jeg blir mer og mer klar over hvordan dette året kommer til å påvirke meg som person for resten av livet. Et år som dette kommer jeg aldri til å få oppleve igjen!

Det er store meander snø i Aix

Fra venstre, Loïc, Elise, Rémy, Chloé, meg, Noemi

       Nye eventyr kommer! Hilsen Oter (Ole Tobias)
     

Vennskap og lengsel

Venner skapes på tvers av kulturer og språk!

Dette innlegget skulle egentlig vært her for en liten stund siden, men jeg har vært litt lat og også hatt en god del å gjøre. Temaet i dag er AFSmiljøet og alle vennene jeg har skaffet meg gjennom AFS.

        Forrige helg var det igjen duket for en AFS-helg, der alle utvekslingsstudentene fra samme region/område møtes for å snakke om hvordan vi har det, og for å bli nærmere kjent selvsagt. Jeg skal ikke skrive en tjuesiders oppsummering av denne helgen, men noe jeg må nevne allikevel, er at denne helgen var for både utveklsingsstudenter i Frankrike, og franskmenn som skulle på utveksling. Da ble med ett hele helgen mye mer spennende, for jeg hadde jo blitt nokså godt kjent med de fleste utvekslingsstudentene, men jeg hadde aldri fått sjangsen til å snakke med franskmenn som hadde valgt å ta et år i utlandet.
       Dette leder meg altså sakte, men sikkert inn på temaet jeg vil snakke om i dag, nemlig vennskap. Jeg har jo måttet tilpasse meg et nytt samfunn, og ikke minst nye mennesker. Da jeg ankom Frankrike, hadde jeg så og si ingen kontakter i landet, jeg var helt alene, og alle de kjære vennene mine var hjemme i Norge. Det er en helt spesiell følelse som jeg aldri vil glemme, en følelse av tomhet.
       Heldigvis er AFS den fantastiske organisasjonen den er, og hadde satt opp et inkluderende og intelligent opplegg for alle utvekslingsstudentene. Jeg følte at det var lett å finne seg nye venner, og jeg ble imponert over hvor fort folk fant tonen, på tross av språklinge og kulturelle forskjeller.
        Jeg endte opp med å snakke veldig mye med en indoneser som heter Kenzo, en japaner ved navn Jun og californiern Sean. Disse tre, sammen med mange andre, har blitt veldig nære venner av meg, selv om vi bare så hverandre i to dager (første helgen i Paris). Her snakker jeg jo selvfølgelig om andre utvekslingsstudenter. Det har vært langt vanskeligere å få kontakt med franskmenn her. Jeg føler meg veldig forskjellig fra nesten samtlige i klassen min, og jeg klarer ikke helt å tilpasse meg dem. Det er kanskje ikke så rart at jeg skiller meg fra fransk ungdom på så mange måter, vi har jo levd i to helt forskjellige miljøer i 17 år. Allikvel, jeg føler at de vennskapene jeg kommer til å ta med meg fra dette året, er de jeg har fått med de andre utveksligsstudentene.

       Det er klart jeg savner vennene mine i Norge. Jeg tenker på dere der hjemme flere ganger om dagen, og jeg gleder meg til å komeme tilbake til Ullern til neste år!

Fra en AFS-helg

:)

På gjennsyn!

Skuffelser

Da var det klart for innlegg nr 2. Jeg har denne gangen  ikke tenkt å fokusere på rene gjennfortellelse av mine opplevelser her, men vil heller snakke om essensielle følelser som dukker opp under året.
Skuffelser har det vært mange av, og hvis noen av dere som leser dette er usikre på om dere vil dra på utveksling til neste år, bør dere være klar over at dere må kunne klare å takle vanskeligheter. Du kommer mest sannsynlig til å støte borti dem hver dag, det er ivertfall det jeg gjør for øyeblikket. Du er dessuten ekstra utsatt for slike følelser, fordi du ikke har familie og kjente å støtte deg til.
       Når det er sagt, er dette en helt nødvendig del av opplevelsen min (og din), og uten disse skuffelsene ville ikke oppturene vært de samme.
        For meg blir det stadig færre av dem, selv om de fortsatt er hyppige, og de utgjør en stadig mindre del av dagene mine.
           Jeg har hatt en utrolig bra uke med både oppturer og nedturer, men mest oppturer! Det viser seg nemlig at jeg nå mest sannsynlig kommer til å stå i fransk, og dermed bestå året. Jeg hadde prøveeksamen på tirsdag, og noen dager etter (i går), fortalte lærern meg at jeg hadde færre skivefeil enn de størsteparten av de franske elevene. Det var noe jeg ikke helt hadde ventet meg, for fransk her nede er helt sinnsykt vanskelig, og timene består stort sett i å analysere tekster av Victor Hugo og Molière. Men nå virker det som om jeg har vendt meg til det, og jeg er storfornøyd, for en opptur!
          Som har sagt tidligere i innlegget, så har denne uka inneholdt noen nedturer også. Jeg gjorde det dårlig på et gymprosjekt, og jeg har ikke klart å få godt nok kontakt med mange av folka på skolen. Dessuten blir jeg nok gjort litt narr av. Jeg er jo en noe eksentrisk person og franskmennene syns nok jeg er litt rar. Det bryr jeg meg imidlertid lite om. Elevene på denne skolen kan ikke sammenliknes med Ullerns fantastiske miljø!



Det var det for denne gang, men flere inlegg kommer snart, jeg stopper ikke når jeg først har begynt!


Hilsen Oter!

En oppsummering av saker og ting

Starten på eventyret, rett før vi møtte familiene våre

Første møte med familien! Fra venstre, Manuel, Agnes, Elsise, OTER!, Loïc, Lætitia og Chloé

Da har jeg mottatt en mac, og kan dermed begynne å sivilisere meg igjen. Jeg har nemlig vært uten pc her nede i Frankrike i omrtrendt fem måneder, og da er en smarttelefon fra LG en liten trøst.
          Det blir ingen fancy lay-out på denne bloggen, den er simpelthen laget for å kunne kommunisere med dere der hjemme i Norge, uten å måtte ta kontakt med hver enkelt av dere. Dere må gjerne spre denne bloggen rundt, men den er først og fremst laget for mine venner og familie hjemme i Norge, og vil nok være lite interresant for andre å lese.
          La oss begynne med begynnelsen. Jeg mener fra det øyeblikket jeg bestemte meg for å dra til Frankrike med AFS(American Field Service). Jeg bestemte meg allerde tidlig i tiende klasse for at jeg skulle ta et år i utlandet, skjønt ikke upåvirket av andre faktorer(som foreldre og venner). Jeg bestemte meg også raskt for at det var Frankrike jeg skulle dra til, for å vinne tilbake den tapte fransken, og for å etablere meg som et trespråklig menneske.
         2. september 2011. Da var vi igang, da flyet destinert til Paris tok av fra Gardermoen, hadde jeg mange og blandede følelser. Jeg skulle dra bort fra familie og venner, jeg skulle bort fra trygghet og rutiner, til et nytt og fremmed land, der jeg hverken kunne språk eller kjente noen. Nå skal jeg jo ikke overdrive heller, det var jo ikke akkurat noen "Monsenekspedisjon" jeg skulle ut på, og AFS hadde selvfølgelig sørget for at vertsfamilien var bra og at jeg kom til et miljø som passet meg, men allikevel følte jeg meg nærmest som om jeg var en oppdager som skulle dra og utforske et nytt kontinent. Jeg tror alle afs-erne på flyet følte seg omtrendt sånn, som om de skulle oppdage en helt ny verden.
        Da vi kom til Paris var det helt Texas. Fullt av folk overalt, og den lille norske delegasjonen følte seg veldig liten på en stor flyplass i et fremmed land. Vi ble raskt møtt av en gruppe fra AFS, som geleidet oss ut av flyplassen og inn i noen busser som skulle ta oss til et hotel i utkanten av Paris.
        Den helgen, fra 2. til 4. september, ble meget minneverdig. Aldri har jeg møtt så mange reflekterte mennesker samlet på ett sted. Jeg fikk meg raskt venner fra Indonesia, USA, Tyrkia, Japan, Italia, Island, Ecuador og Brasil, og språk- og kulturforskjeller virket ikke å spille noen spesiell rolle. Særlig vil jeg nevne  Sean fra USA, Kenzo fra Indonesia og Jun fra Japan som ekstremt interessante mennesker, og nå veldig gode venner.
        Møte med familien ble underlig, jeg tror ikke jeg kan forklare det bedre enn det. På de to timene det tok å kjøre fra møteplassen i Rhône-Alpes til huset vårt i Aix-les-Bains, sa den ellers så energiske og snakkesalige Ole Tobias Bjellaanes Reistad svært lite. Dette hadde jo vertsfamiliene forberedt seg på, men jeg følte meg ganske dust der jeg satt som en eller annen stum melsekk i baksete i bilen.
       De første ukene i Aix ( Byen der jeg bor vil i denne bloggen alltid bli kalt Aix, fullt navn er Aix-les-Bains), handlet om en ting, å integrere seg. Jeg fikk en rask innføring på det franske skolesystemet og franske vaner av vertsfamilien, og ellers ble prøve-og-feile-metoden mye brukt i begynnelsen.
        Jeg lærte raskt at franske soleelever er veldig forskjellige fra de norske, og det har tatt tid å vene seg til det (jeg er fortsatt ikke helt tilvendt). Alt gikk så fort at jeg nærmest ikke fikk tid til å tenke. Læringskurven var veldig bratt og det måtte til også, for jeg har ingen fordeler når det gjelder karaktersetting.

Verona er en vakker by

       Kanskje fordi alt skjedde så fort, eller kanskje fordi problemene begynte å presentere seg, jeg vet ikke helt, men en torsdag sent i september sa det plutselig stopp. Allerede da jeg våknet opp til en solfylt og tropetemperert dag visste jeg at akkurat den dagen kom til å bli tung. Etter englesktimen gråt jeg en liten skvett for første gang siden jeg kom, og det var både godt og vondt på en gang.
      Rett etter denne hendelsen fikk jeg imitlertid en opptur, eller snarere to oppturer. Den første var AFS-weekend med alle AFSerne fra samme region som meg. Der snakket vi om oppturer og nedturer, og vi delte også forventningene våre for året. Det ble et veldig hyggelig gjennsyn med alle de jeg hadde fått så gode venner i.
      Dermed var det klart for en stor begivenhet, en meget stor begivenhet. Jeg skulle på klassetur til Ungarn. I en uke i midten av oktober skulle vi få fri fra vanlig skolearbeid for å tilbringe en uke rett utenfor Budapest.

På pizzarestaurant i Italia

       Jeg var vanvittig spendt før avreise, jeg hadde aldri vært med på en sånn tur med skolen før, og jeg var usikker på hvordan jeg skulle oppføre meg overfor de andre i klassen.
       Bussen fra skolen gikk tidlig en fredags morgen, og tok tjue timer (dette inkluderer stopp vi tok underveis). Jeg satt stort sett å leste i "World without end", og fikk bekreftet hvor dårlige franskmenn er i engelsk. Vi stoppet i Italia for å se på vakre bygninger og å spise pizza. Jeg snakket en del med de andre i klassen og i parallellen(vi var to klasser som dro til Ungarn), og jeg koste meg i den skinnende italienske sola.
      I Ungarn koste jeg meg virkelig. Vi skulle bo i vertsfamilier, og jeg ble sattt sammen med en veldig hyggelig jente som heter Vivien. Det var utrolig deilig å få littt fri fra skolen, selv om vi skulle levere inn en oppgave som skulle bli notert. Den første helgen var alle innvitert ut på bar, og på franskmenn og ungarer koste seg i sammværet.
       Programmet var stort sett spekket med forskjellige ting vi skulle gjøre, og det var veldig fint å bli kvitt vanlige bekymringer.

Storebror er fortsatt størst!

      Som om ikke afs-helg og ungarntur var nok, høsteferien presenterte seg rett etterpå. Da dro vi til Belfort, en by kjent for sin store festning, og mindre kjent for å ha vært slagmarken for et av Julius Cæsars  første store slag under Gallerkrigen. Der besøkte vi vertssøstern min, som for øyeblikket studerer i nettopp denne byen.
    Resten av året fram til jul handlet mye om å skaffe seg venner og å forbedre seg i fransk. Jeg ligger nå på gode karakterer i alle fag bortsett fra fransk, der jeg ikke har karakter for øyeblikket.
     Jul ble feiret på Les Contamines, sammen med et tredvetalls stykker, omdrendt hele familien, alle familiemedlemmer var til stede, og da mener jeg ALLE. Det var mennesker der som ikke en gang min vertsfamilie kjente. På den måten ble jeg kjent med mange nye mennesker og fikk snakket veldig mye fransk. Vi sto på ski omtrendt hver dag, og ved slutten av uka hadde jeg svært vondt i beina. Jeg fikk også mange gaver fra familien, noe jeg ikke hadde regnet med, men absolutt en positiv overraskelse.
     Nyttår ble feiret sammen med foreldrene til vertsfar. Det ble også veldig hyggelig, selv om ikke veldig mye skjedde veldig mye den 31. desember.
     Så nå sittre jeg her å skriver bloggen min da. Det er mye som har skjedd, og jeg har nermest bare tegnet en liten skisse her. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert på den som skjer, og planen framover er å oppdatere bloggen en gang i uka.

Hele familien fra jul!

Til slutt har jeg lyst til å legge til noe for dere som har lyst til å dra på utveksling til neste år. Vær veldig forberedt på nedturer. Jeg har hatt mange av dem, og selv om de blir stadig færre, føler jeg fraværet av venner og familie som en fysisk tyngde over meg omdrendt hver dag. I tillegg er vi som drar ut mye utsatt for stress, og selv er jeg ikke sikker på om jeg kan komme tilbake til tredjegym på Ullern. En annen feil jeg har begått, var at jeg ikke tok kontankt med skolen min her i Frankrike på forhånd, noe som førte til at jeg ble nøtt til å ordne veldig mye her nede, og at jeg i svært liten grad fikk personalisere timeplanen min. Det sosiale livet kommer stort sett av seg selv, men jeg kan love deg at du kommer til å savne venner og familie i Norge.

Vennskap på tvers av kulturforskjeller!

     For meg veide selvfølgelig de positive sidene ved det å reise ut tyngst. Særlig har de andre afserne bidratt til at jeg har fått mange nye venner fra rundt omkring i verden. Dessuten snakker jeg nå fransk, og jeg gjør noe som kommer til å styrke meg som individ, selv om jeg skulle bli nødt til å ta andreklasse om igjen i Norge. Jeg er under den oppfatning av at noen ganger må man reise bort, for å vite at du hører til hjemme til hjemme.
      Oter logger ut, men er aldri langt unna.

Andre afs-helg