Skuffelser

Da var det klart for innlegg nr 2. Jeg har denne gangen  ikke tenkt å fokusere på rene gjennfortellelse av mine opplevelser her, men vil heller snakke om essensielle følelser som dukker opp under året.
Skuffelser har det vært mange av, og hvis noen av dere som leser dette er usikre på om dere vil dra på utveksling til neste år, bør dere være klar over at dere må kunne klare å takle vanskeligheter. Du kommer mest sannsynlig til å støte borti dem hver dag, det er ivertfall det jeg gjør for øyeblikket. Du er dessuten ekstra utsatt for slike følelser, fordi du ikke har familie og kjente å støtte deg til.
       Når det er sagt, er dette en helt nødvendig del av opplevelsen min (og din), og uten disse skuffelsene ville ikke oppturene vært de samme.
        For meg blir det stadig færre av dem, selv om de fortsatt er hyppige, og de utgjør en stadig mindre del av dagene mine.
           Jeg har hatt en utrolig bra uke med både oppturer og nedturer, men mest oppturer! Det viser seg nemlig at jeg nå mest sannsynlig kommer til å stå i fransk, og dermed bestå året. Jeg hadde prøveeksamen på tirsdag, og noen dager etter (i går), fortalte lærern meg at jeg hadde færre skivefeil enn de størsteparten av de franske elevene. Det var noe jeg ikke helt hadde ventet meg, for fransk her nede er helt sinnsykt vanskelig, og timene består stort sett i å analysere tekster av Victor Hugo og Molière. Men nå virker det som om jeg har vendt meg til det, og jeg er storfornøyd, for en opptur!
          Som har sagt tidligere i innlegget, så har denne uka inneholdt noen nedturer også. Jeg gjorde det dårlig på et gymprosjekt, og jeg har ikke klart å få godt nok kontakt med mange av folka på skolen. Dessuten blir jeg nok gjort litt narr av. Jeg er jo en noe eksentrisk person og franskmennene syns nok jeg er litt rar. Det bryr jeg meg imidlertid lite om. Elevene på denne skolen kan ikke sammenliknes med Ullerns fantastiske miljø!



Det var det for denne gang, men flere inlegg kommer snart, jeg stopper ikke når jeg først har begynt!


Hilsen Oter!

En oppsummering av saker og ting

Starten på eventyret, rett før vi møtte familiene våre

Første møte med familien! Fra venstre, Manuel, Agnes, Elsise, OTER!, Loïc, Lætitia og Chloé

Da har jeg mottatt en mac, og kan dermed begynne å sivilisere meg igjen. Jeg har nemlig vært uten pc her nede i Frankrike i omrtrendt fem måneder, og da er en smarttelefon fra LG en liten trøst.
          Det blir ingen fancy lay-out på denne bloggen, den er simpelthen laget for å kunne kommunisere med dere der hjemme i Norge, uten å måtte ta kontakt med hver enkelt av dere. Dere må gjerne spre denne bloggen rundt, men den er først og fremst laget for mine venner og familie hjemme i Norge, og vil nok være lite interresant for andre å lese.
          La oss begynne med begynnelsen. Jeg mener fra det øyeblikket jeg bestemte meg for å dra til Frankrike med AFS(American Field Service). Jeg bestemte meg allerde tidlig i tiende klasse for at jeg skulle ta et år i utlandet, skjønt ikke upåvirket av andre faktorer(som foreldre og venner). Jeg bestemte meg også raskt for at det var Frankrike jeg skulle dra til, for å vinne tilbake den tapte fransken, og for å etablere meg som et trespråklig menneske.
         2. september 2011. Da var vi igang, da flyet destinert til Paris tok av fra Gardermoen, hadde jeg mange og blandede følelser. Jeg skulle dra bort fra familie og venner, jeg skulle bort fra trygghet og rutiner, til et nytt og fremmed land, der jeg hverken kunne språk eller kjente noen. Nå skal jeg jo ikke overdrive heller, det var jo ikke akkurat noen "Monsenekspedisjon" jeg skulle ut på, og AFS hadde selvfølgelig sørget for at vertsfamilien var bra og at jeg kom til et miljø som passet meg, men allikevel følte jeg meg nærmest som om jeg var en oppdager som skulle dra og utforske et nytt kontinent. Jeg tror alle afs-erne på flyet følte seg omtrendt sånn, som om de skulle oppdage en helt ny verden.
        Da vi kom til Paris var det helt Texas. Fullt av folk overalt, og den lille norske delegasjonen følte seg veldig liten på en stor flyplass i et fremmed land. Vi ble raskt møtt av en gruppe fra AFS, som geleidet oss ut av flyplassen og inn i noen busser som skulle ta oss til et hotel i utkanten av Paris.
        Den helgen, fra 2. til 4. september, ble meget minneverdig. Aldri har jeg møtt så mange reflekterte mennesker samlet på ett sted. Jeg fikk meg raskt venner fra Indonesia, USA, Tyrkia, Japan, Italia, Island, Ecuador og Brasil, og språk- og kulturforskjeller virket ikke å spille noen spesiell rolle. Særlig vil jeg nevne  Sean fra USA, Kenzo fra Indonesia og Jun fra Japan som ekstremt interessante mennesker, og nå veldig gode venner.
        Møte med familien ble underlig, jeg tror ikke jeg kan forklare det bedre enn det. På de to timene det tok å kjøre fra møteplassen i Rhône-Alpes til huset vårt i Aix-les-Bains, sa den ellers så energiske og snakkesalige Ole Tobias Bjellaanes Reistad svært lite. Dette hadde jo vertsfamiliene forberedt seg på, men jeg følte meg ganske dust der jeg satt som en eller annen stum melsekk i baksete i bilen.
       De første ukene i Aix ( Byen der jeg bor vil i denne bloggen alltid bli kalt Aix, fullt navn er Aix-les-Bains), handlet om en ting, å integrere seg. Jeg fikk en rask innføring på det franske skolesystemet og franske vaner av vertsfamilien, og ellers ble prøve-og-feile-metoden mye brukt i begynnelsen.
        Jeg lærte raskt at franske soleelever er veldig forskjellige fra de norske, og det har tatt tid å vene seg til det (jeg er fortsatt ikke helt tilvendt). Alt gikk så fort at jeg nærmest ikke fikk tid til å tenke. Læringskurven var veldig bratt og det måtte til også, for jeg har ingen fordeler når det gjelder karaktersetting.

Verona er en vakker by

       Kanskje fordi alt skjedde så fort, eller kanskje fordi problemene begynte å presentere seg, jeg vet ikke helt, men en torsdag sent i september sa det plutselig stopp. Allerede da jeg våknet opp til en solfylt og tropetemperert dag visste jeg at akkurat den dagen kom til å bli tung. Etter englesktimen gråt jeg en liten skvett for første gang siden jeg kom, og det var både godt og vondt på en gang.
      Rett etter denne hendelsen fikk jeg imitlertid en opptur, eller snarere to oppturer. Den første var AFS-weekend med alle AFSerne fra samme region som meg. Der snakket vi om oppturer og nedturer, og vi delte også forventningene våre for året. Det ble et veldig hyggelig gjennsyn med alle de jeg hadde fått så gode venner i.
      Dermed var det klart for en stor begivenhet, en meget stor begivenhet. Jeg skulle på klassetur til Ungarn. I en uke i midten av oktober skulle vi få fri fra vanlig skolearbeid for å tilbringe en uke rett utenfor Budapest.

På pizzarestaurant i Italia

       Jeg var vanvittig spendt før avreise, jeg hadde aldri vært med på en sånn tur med skolen før, og jeg var usikker på hvordan jeg skulle oppføre meg overfor de andre i klassen.
       Bussen fra skolen gikk tidlig en fredags morgen, og tok tjue timer (dette inkluderer stopp vi tok underveis). Jeg satt stort sett å leste i "World without end", og fikk bekreftet hvor dårlige franskmenn er i engelsk. Vi stoppet i Italia for å se på vakre bygninger og å spise pizza. Jeg snakket en del med de andre i klassen og i parallellen(vi var to klasser som dro til Ungarn), og jeg koste meg i den skinnende italienske sola.
      I Ungarn koste jeg meg virkelig. Vi skulle bo i vertsfamilier, og jeg ble sattt sammen med en veldig hyggelig jente som heter Vivien. Det var utrolig deilig å få littt fri fra skolen, selv om vi skulle levere inn en oppgave som skulle bli notert. Den første helgen var alle innvitert ut på bar, og på franskmenn og ungarer koste seg i sammværet.
       Programmet var stort sett spekket med forskjellige ting vi skulle gjøre, og det var veldig fint å bli kvitt vanlige bekymringer.

Storebror er fortsatt størst!

      Som om ikke afs-helg og ungarntur var nok, høsteferien presenterte seg rett etterpå. Da dro vi til Belfort, en by kjent for sin store festning, og mindre kjent for å ha vært slagmarken for et av Julius Cæsars  første store slag under Gallerkrigen. Der besøkte vi vertssøstern min, som for øyeblikket studerer i nettopp denne byen.
    Resten av året fram til jul handlet mye om å skaffe seg venner og å forbedre seg i fransk. Jeg ligger nå på gode karakterer i alle fag bortsett fra fransk, der jeg ikke har karakter for øyeblikket.
     Jul ble feiret på Les Contamines, sammen med et tredvetalls stykker, omdrendt hele familien, alle familiemedlemmer var til stede, og da mener jeg ALLE. Det var mennesker der som ikke en gang min vertsfamilie kjente. På den måten ble jeg kjent med mange nye mennesker og fikk snakket veldig mye fransk. Vi sto på ski omtrendt hver dag, og ved slutten av uka hadde jeg svært vondt i beina. Jeg fikk også mange gaver fra familien, noe jeg ikke hadde regnet med, men absolutt en positiv overraskelse.
     Nyttår ble feiret sammen med foreldrene til vertsfar. Det ble også veldig hyggelig, selv om ikke veldig mye skjedde veldig mye den 31. desember.
     Så nå sittre jeg her å skriver bloggen min da. Det er mye som har skjedd, og jeg har nermest bare tegnet en liten skisse her. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert på den som skjer, og planen framover er å oppdatere bloggen en gang i uka.

Hele familien fra jul!

Til slutt har jeg lyst til å legge til noe for dere som har lyst til å dra på utveksling til neste år. Vær veldig forberedt på nedturer. Jeg har hatt mange av dem, og selv om de blir stadig færre, føler jeg fraværet av venner og familie som en fysisk tyngde over meg omdrendt hver dag. I tillegg er vi som drar ut mye utsatt for stress, og selv er jeg ikke sikker på om jeg kan komme tilbake til tredjegym på Ullern. En annen feil jeg har begått, var at jeg ikke tok kontankt med skolen min her i Frankrike på forhånd, noe som førte til at jeg ble nøtt til å ordne veldig mye her nede, og at jeg i svært liten grad fikk personalisere timeplanen min. Det sosiale livet kommer stort sett av seg selv, men jeg kan love deg at du kommer til å savne venner og familie i Norge.

Vennskap på tvers av kulturforskjeller!

     For meg veide selvfølgelig de positive sidene ved det å reise ut tyngst. Særlig har de andre afserne bidratt til at jeg har fått mange nye venner fra rundt omkring i verden. Dessuten snakker jeg nå fransk, og jeg gjør noe som kommer til å styrke meg som individ, selv om jeg skulle bli nødt til å ta andreklasse om igjen i Norge. Jeg er under den oppfatning av at noen ganger må man reise bort, for å vite at du hører til hjemme til hjemme.
      Oter logger ut, men er aldri langt unna.

Andre afs-helg