Da var det klart for innlegg nr 2. Jeg har denne gangen ikke tenkt å fokusere på rene gjennfortellelse av mine opplevelser her, men vil heller snakke om essensielle følelser som dukker opp under året.
Skuffelser har det vært mange av, og hvis noen av dere som leser dette er usikre på om dere vil dra på utveksling til neste år, bør dere være klar over at dere må kunne klare å takle vanskeligheter. Du kommer mest sannsynlig til å støte borti dem hver dag, det er ivertfall det jeg gjør for øyeblikket. Du er dessuten ekstra utsatt for slike følelser, fordi du ikke har familie og kjente å støtte deg til.
Når det er sagt, er dette en helt nødvendig del av opplevelsen min (og din), og uten disse skuffelsene ville ikke oppturene vært de samme.
For meg blir det stadig færre av dem, selv om de fortsatt er hyppige, og de utgjør en stadig mindre del av dagene mine.
Jeg har hatt en utrolig bra uke med både oppturer og nedturer, men mest oppturer! Det viser seg nemlig at jeg nå mest sannsynlig kommer til å stå i fransk, og dermed bestå året. Jeg hadde prøveeksamen på tirsdag, og noen dager etter (i går), fortalte lærern meg at jeg hadde færre skivefeil enn de størsteparten av de franske elevene. Det var noe jeg ikke helt hadde ventet meg, for fransk her nede er helt sinnsykt vanskelig, og timene består stort sett i å analysere tekster av Victor Hugo og Molière. Men nå virker det som om jeg har vendt meg til det, og jeg er storfornøyd, for en opptur!
Som har sagt tidligere i innlegget, så har denne uka inneholdt noen nedturer også. Jeg gjorde det dårlig på et gymprosjekt, og jeg har ikke klart å få godt nok kontakt med mange av folka på skolen. Dessuten blir jeg nok gjort litt narr av. Jeg er jo en noe eksentrisk person og franskmennene syns nok jeg er litt rar. Det bryr jeg meg imidlertid lite om. Elevene på denne skolen kan ikke sammenliknes med Ullerns fantastiske miljø!
Det var det for denne gang, men flere inlegg kommer snart, jeg stopper ikke når jeg først har begynt!
Hilsen Oter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar